Fotballklubben Bodø/Glimt (stiftet 16. september 1916 som Glimt) er en norsk fotballklubb fra Bodø. Klubben spiller sine hjemmekamper på Aspmyra stadion. I 2020 ble klubben det første nordnorske lag som vant eliteserien i fotball for menn. Dette ble gjentatt i 2021, 2023, 2024 og klubben ble sjette lag til å vinne øverste divisjon to år på rad. Klubben ble cupmester i 1975, 1993 og 2026.
Klubben tok sølv i 1977 i sin første sesong i eliteserien og spilte der fire sesonger. Klubben rykket opp igjen i 1993 og tok sølv også da. Klubben har deretter spilt i eliteserien med unntak av sesongene 2006, 2007, 2010, 2011, 2012, 2013 og 2017 da klubben spilte i 1. divisjon.
Klubbens største rival er Tromsø Idrettslag. Rivaloppgjørene, kjent som «slaget om Nord-Norge» er et av de mest prestisjefulle oppgjørene i norsk fotball, og er ofte preget av kontroversielle begivenheter både på og utenfor banen.
Fra og med 1. januar 2024 overtok Bodø/Glimt toppsatsinga for kvinner i Bodø sammen med serielisensen i 1. divisjon fra IK Grand Bodø, og per 2024 er dermed Bodø/Glimt den Nordlands-klubben som spiller på høyest nivå i seriesystemet for begge kjønn.
Bodø/Glimt kom til semifinalen i Europaligaen 2024/25 og til åttendedelsfinalen i Mesterligaen 2025/2026. I 2026 ble de historiske da de slo Inter Milan 5–2 sammenlagt, og ble dermed det første norske laget til å ta seg videre fra en utslagsrunde i Mesterligaen. I 2026 kvalifiserte de seg til Mesterligaen for andre gang.
Eliteserien 2026
Historie miniatyr|Samlekort Bodø/Glimt-laget ca. 1930. Slike samlekort med bilder av norske og internasjonale idretthelter fulgte med i sigarettpakker i 1920 og 1930-årene – derav tobakksreklamen på baksiden.
Fotballklubben Glimt ble stiftet i 1916. Fotballen ble introdusert relativt sent i Bodø. Nabobyer som Narvik og Mo hadde stiftet sine klubber tidligere. Men i 1916 fikk Bodø sitt fotballag da fotballklubben Glimt ble stiftet. Glimt var også klubbens navn i mange år, men det viste seg at en klubb i daværende Orkdal kommune allerede hadde navnet «Glimt», og dermed vedtok klubben navnet «Ski- og Fotballklubben Bodø-Glimt» på sitt årsmøte i 1948. Av denne grunn kaller mange bodøværinger Bodø/Glimt fortsatt bare for Glimt. «Ski- og»-delen av navnet ble vedtatt fjernet på årsmøtet 1987, etter at skigruppa hadde vært nedlagt i en årrekke.Forslag til endret skrivemåte av Fotballklubben Bodø/Glimt til Fotballklubben Bodø Glimt
De første årene En av dem som var med på å stifte Glimt i 1916 var Erling Tjærandsen. Han ble klubbens første leder og senere æresmedlem. Fordi Bodø bare hadde ett fotballag var Glimts første kamp mot forløperen til Gymnasets IF fra Bodø, en kamp Glimt vant 5–2. Første tittel kom i 1919 da Glimt ble kretsmester i Nordland. Imidlertid sank nyhetens interesse, og Glimt mistet oppslutning i 1920-årene. Klubben slet med dårlig økonomi og det ble snakket om å innlemme Glimt i allidrettsklubben Bodø & Omegnens Idrettsklubb. Imidlertid ble det aldri noe mer enn med praten om innlemmelse.
Starten på noe stort I 1930-årene fikk klubben en ny glød. Glimt fikk flere inspirerende besøk fra trenere og spillere sørfra, en av disse var Lyns og landslagets storscorer Jørgen Juve. Samtidig innførte Glimt nye treningsmetoder og innendørsfotball i vinterhalvåret. De nye treningsmetodene bar frukter, første nord-norgesmesterskap ble vunnet i 1930. Fra 1930-årene har Glimt vært i toppen av nordnorsk og fra 1970-årene norsk fotball.
Nord-Norge får innpass – under tvil Det er fotballklubber i Norge som har vunnet mer og som i større grad har satt sitt preg på norsk fotballhistorie enn Bodø/Glimt. Men det er ikke mange som i nyere tid har opparbeidet en slik status og blitt et slikt symbol og identitetsfaktor for en hel landsdel, dens innbyggere og næringsliv. Denne effekten kan kanskje også delvis tilskrives NFF som lenge nektet nordnorske lag å delta i cup- og seriemesterskapet.
En ny epoke startet i 1963, da nordnorske klubber for første gang fikk anledning til å delta i NM-cupen. I sin første sesong i cupen spilte Glimt seg helt fram til kvartfinalen. Glimt slo Norild 7–1 i første runde. De to neste rundene måtte Bodø/Glimt spille borte mot Nidelv og Rosenborg Ballklub, begge var topplag fra Trondheim og begge ble slått på Lerkendal stadion. I kvartfinalen mente mange at Glimt skulle ha hjemmekamp, men ble likevel satt opp med bortekamp mot toppklubben Frigg fra Oslo. Glimt ble slått 1–0 av Frigg på et fullsatt Bislett stadion. Dette var likevel for de fleste nordlendinger som å oppleve en ny frigjøringsdag. Etter kampen sto 300–500 nordlendinger, som tidligere ikke hadde latt sin røst høre i hovedstaden, igjen på Bislett og sang «Å, eg veit meg eit land, langt der oppe mot nord. Der eg gjerne er gjest, der mitt hjarte er fest.» Bodø/Glimt hadde bevist at nordnorske lag kunne konkurrere på toppnivå bare de fikk lov til å delta.
En forelskelse var skapt, Bodø/Glimt hadde inntatt de nordnorske hjertene. Siden har kjærligheten og båndene til tusenvis av nordlendinger i nord og sør bare utviklet seg og blitt forsterket. Bodø/Glimt er det eneste laget fra Nord-Norge som har deltatt i cupen i samtlige år. Fra 1963 da alle norske lag har hatt mulighet til å kvalifisere seg til deltakelse i cupen har Bodø/Glimt deltatt samtlige 46 sesonger, like etter følger Tromsø IL som har deltatt 41 ganger. Bodø/Glimt er forøvrig ett av tre nordnorske lag som har spilt i den øverste divisjonen. De to andre er Tromsø IL og Mjølner fra Narvik.
Nord-Norge, Glimt og toppserien Først i 1972 fikk nordnorske lag anledning til å kvalifisere seg til allnorsk fotball. Delingen av norsk fotball før 1972 hadde nok delvis årsak i dårlige kommunikasjoner mellom nord og sør, men også en oppfatning i Norges Fotballforbund om et dårligere nivå på de nordnorske lagene. I tiden fram til 1972 ble Bodø/Glimt Nord-Norgesmester ni ganger.
Selv om nordnorske lag på papiret fikk delta i toppserien fra 1972 fortsatte Fotballforbundet forskjellsbehandlingen overfor de nordnorske lagene. Fra 1973 var det tre 2.-divisjonsavdelinger i Norge, to sørnorske og en nordnorsk. Seriesystemet var slik at de to vinnerne i de sørnorske avdelingene ble direkte kvalifisert til toppdivisjonen, mens vinneren av den nordnorske avdelingen måtte inn i en ekstra kvalifiseringsomgang med andrelagene fra sør-avdelingene. Dette merkelige kvalifiseringssystemet medførte at Glimt måtte – som avdelingsvinner – ut i kvalifisering både i 1974 og i 1975. Dette på tross av at Glimt ikke tapte en eneste seriekamp verken i 1974 eller i 1975. I 1975 ble Bodø/Glimt til og med Norgesmester og vant samtlige kamper i serien. I Fotballforbundets offisielle jubileumsbok Fotball! Norges Fotballforbund 100 år, omtales seriesystemet slik: «Landsdelen hadde fått et svært så godt fotballag der hardtarbeidende lokale spillere var blandet med hjemvendte sønner med heltestatus som måtte overkomme ikke bare motstandere på banen, men også et dypt urimelig seriesystem. Urettferdigheten i dette beviste Glimt gjennom sine cup-prestasjoner». Først fra 1979 ble seriesystemet lagt om slik at alle kunne nå den øverste divisjonen på samme måte, uansett hvilken landsdel laget kom fra.
I 1976 klarte Bodø/Glimt å kvalifisere seg til toppserien etter å ha slått Odd Grenland 4–0 på Aspmyra og uavgjort 1–1 mot Lyn på Ullevaal. Som nyopprykket lag oppnådde Glimt seriesølv og cup-sølv i 1977. Lillestrøm tok begge gullmedaljene.
Glimt i nordlendingenes hjerter Tiden i 1970-årene var et eventyr når det gjaldt engasjement og publikumsoppslutning. En ting var at Glimt med den hjemvendte utenlandsproffen Harald «Dutte» Berg i spissen sprengte sportslige grenser. Noe helt annet var stoltheten nordlendingene følte etter hvert som Glimt satte de sørnorske topplagene på plass. Kvartfinalekampen mot Viking i 1975 samlet 12 041 tilskuere på Aspmyra stadion i en by som da hadde knappe innbyggere. Tilskuertallet er fortsatt det største på noe idrettsarrangement i Nord-Norge den dag i dag. Når det var kamp Aspmyra kom folk fra Finnmark, Tromsø, Lofoten og Rana i fly, busser, båter og privatbiler. Etter store kamper sies det at de to Bodøavisene solgte et par tusen aviser bare i Mo i Rana. VG og Dagbladet hadde fem-seks sider med stoff etter slike kamper.
Innsatsen for regional selvfølelse ble hedret av både nordlendinger og trøndere i 1975. Da fikk Glimt den trønderske hedersbevisningen Olavstatuetten av Trondheimsavisa Adresseavisen som dermed inkluderte Bodø i Midt-Norge. Nordland fylkeskommune delte ut sin kulturpris til cupmesterne i 1975. Den betydning Glimt hadde for nordnorsk selvfølelse blir oppsummert i Nordnorsk Kulturhistorie, bind 1 slik: «Bodø-Glimt var et regionalt anliggende, landsdelens felles symbol på at man hadde fått oppreisning og oppnådd likeverd» (s. 435–436).
Mørke år Etter toppseriedebuten i 1977 spilte Bodø/Glimt fire sesonger før laget endte sist på 12.-plass og rykket ned i 2. divisjon i 1980.
1980-årene var Bodø/Glimts mørkeste år. Klubben vekslet om å spille i allnorsk 2. divisjon og den regionale 3. divisjonen. Bunnårene var i 1984–1985–1986, da Glimt spilte i 3. divisjon, mens lillebror Grand Bodø spilte i allnorsk 2. divisjon i 1985 og 1986. Lojaliteten til Glimt var imidlertid fortsatt stor, og det var flere tilskuere på Glimtkampene enn på Grands kamper i divisjonen over.
Et nytt superlag Klubbens vandring i mørket sluttet i 1991 da Jan Muri overtok treneransvaret. Bodø/Glimt rykket opp fra andre- til førstedivisjon foran Grovfjord Idrettslag. I 1992-sesongen fikk Glimt Trond Sollied som spillende trener, klubben vant førstedivisjon og rykket opp til toppserien. I toppseriecomebacket i 1993 gjorde Glimt som i debuten i 1977. Klubben tok seriesølv og tok seg fram til cupfinalen. I motsetning til 1977-laget klarte imidlertid 1993-laget å vinne cupfinalen. Cupfinaleseieren satte punktum for tre fantastiske år, Glimt hadde gått fra andredivisjon til seriesølv og cupgull på tre år. En prestasjon som ingen har gjort før eller siden i norsk fotball.
Berg-og-dal-bane miniatyr|Bodø/Glimt mot Lillestrøm i 9. serierunde i Tippeligaen 2008 på Asmyra stadion.
1990-årene ble en berg-og-dal-bane for Bodø/Glimt. Gode prestasjoner ett år ble gjerne fulgt opp med bunnstrid året etter. Dette var særlig gjeldende i 1994 og 1996 da Glimt fulgte opp seriesølv og -bronse med nesten nedrykk det påfølgende år.
Trenden fra 1990-årene ser ut til å bli fulgt i det nye årtusenet. Dobbelt sølv i serie og cup bak Rosenborg i 2003 ble fulgt opp med kvalifiseringspill mot Kongsvinger IL Toppfotball i 2004. I kvalifiseringen tapte Glimt 0–1 på bortebane, men vant sikkert 4–0 hjemme på Aspmyra uken etter. Dermed vant Glimt sammenlagt 4–1 og beholdt toppserieplassen enda et år.
Året etter klarte ikke Glimt å levere varene godt nok, og endte på jumboplass i Tippeligaen. Nedrykket var et faktum etter 13 år i det gode selskap.
Målet for 2006-sesongen var opprykk til Tippeligaen, men selv om Glimt kjempet i toppen hele sesongen, endte de på 5.-plass etter en dårlig høstsesong. Til tross for en sterk stall og mange gode resultater, feilet Glimt ofte på bortebane og tapte avgjørende kamper mot topprivalene. Bodø/Glimt hadde også store økonomiske problemer i 2006, som i verste konsekvens kunne relegere klubben til 2. divisjon. Dette fikk sportslige konsekvenser da Glimt måtte selge to av sine beste spillere til opprykksrival Bryne midt i sesongen. At laget mistet toppscoreren Håvard Sakariassen og kapteinen Cato André Hansen, kan nok ha bidratt til den dårlige høstsesongen.